1. Ã…rets mann
Vetle Lied Larssen, forfatter
Når årets mann 2010 skal kåres, er kandidatene sjeldent mange. I 12 måneder som har vært preget av
vulkaneksplosjoner, gruveulykker, voldtektstiltalte lekkasjekonger og smeltende polområder, nytter det liksom
ikke med Lillebjørn Nilsen. Vi har derfor etter nøye overveielse kommet frem til at årets mann må bli Mahmoud
Ahmadinejad. Ingen forener som ham formuleringsevne, uforstand og billige dresser på like blendende vis. Men
det er ikke bare fordi Ahmadinejad i FNs hovedforsamling nettopp hevdet at det var amerikanerne selv som sto
bak terrorangrepet på World Trade Center, at valget falt på ham. Det har vi hørt før. Heller ikke hans påstander
om at holocaust er et falsum, hans vold mot egen befolkning, eller hans siste spådom kringkastet til
verdenspressen: "Grunnen er lagt for at sionistregimet snart farer til helvete. Og alle land som støtter dette
regimet, kommer til å følge Israel på veien til helvete."
Nei, Mahmoud Ahmadinejad blir årets mann fordi det i en omskiftelig tid er godt med noe kjent. Vi har sett
ham før: En kortvokst aggressiv figur med tydelige komplekser har reist seg fra ingenting og er plutselig blitt en
aktør på verdensscenen. Vi kjenner igjen den forvridde virkelighetsoppfatningen, de utilslørte truslene,
nasjonalismen og den feite selvgodheten både fra forrige århundre og århundret før det. Nå skjer det samme
kanskje på nytt, denne gang i Iran; en stor
kulturnasjon med en sentral åndelig arv, med 4800 år
ubrutt sivilisasjonshistorie, med 74 millioner
innbyggere, med en storslagen poesi og filosofi og
musikk.
Men det vi kjenner aller mest igjen, er allikevel dette:
At mange tilsynelatende ikke tar ham alvorlig. At det
ikke arrangeres demonstrasjonstog mot ham på Karl
Johan. At det ikke vedtas boikotter. At det ikke lages
underskriftslister hvor landets ledende akademikere
og kulturpersonligheter kan gi uttrykk for sin uro og
sitt engasjement. Ahmadinejads utfall er bare
forvirret retorikk, sies det. Tomme trusler, provosert
frem av amerikansk selvgodhet og rettferdig harme.
Vi som har vokst opp med europeisk selvkritikk,
relativisme og hardt tillært respekt for motparten,
har lært oss at bare du har dialog med aggressoren,
går det bra. Men vi skal ikke gjøre annet enn å slå opp
i en gammel historiebok for grunnskolen
på årets siste dag, før vi raskt blir minnet om at noen
ganger, noen ytterst få ganger, er det å vise tidlig
styrke det eneste forsvar.
En kortvokst, aggressiv figur
